KRÅKEKLIPPA
Av Kjell-Vidar Åhman Teig
Kortversjon av novella ved samme navn, fra boka 3 steiner til nøkken-
“Kråkeklippa” er en av de mer gripende historiene i boka, full av både kjærlighet og forståelse. Nesten som en bekmørk lovsang til en mor, en tilgivelsesberetning man seint glemmer. – Henning Øverby Klausen, Skrekkruttskolen
Du kan lese novella i sin originalform (lengre versjon) i boka 3 steiner til nøkken – 7 historier om Robert Baastads liv og død.
Kråkeklippa
av Kjell-Vidar Åhman Teig
Marianne og Esther
Mitt navn er Marianne Baastad, jeg er førti år, mamma til tre og er alltid på flukt. Som et spøkelse svever jeg over gress, sand og jord. Pusten er uanstrengt og beina er lette som fjær. Akkurat nå kan ingenting stoppe meg.
Vannet i bekken er som diamanter og gull. En fot mot en stein, en stein til og ned på stien igjen på andre siden. Jeg løper fra noe kjent, mot noe mer uvisst og loddent, litt som håp ofte er. Jammen er det godt Esther ikke ser meg nå, hun liker det nemlig ikke når noen smiler. Å trosse henne føles godt, men det er sjelden jeg tør det. Hun drar meg ofte ned og jeg må dra meg selv opp igjen. I dag er jeg oppe, noe jeg ikke har vært på lenge.
Landskapet åpner seg foran meg, grønne sletter og evighetslange stier slynger seg i et hav av lyng og kortvokst bjørk. Langt borte på hver side av stien kommuniserer majestetiske fjell med himmelen og universet. Et sted der framme samles atter stiene og beveger seg nedover mot havet.
Først var det bare en svart prikk langt der borte, men nå reiser en klippe seg ute i havet. Noe med steinformasjonen lokker. Esther veit nok hva det er, for jeg blir urolig ved synet av den. Et øyeblikk lyder lystig prat, brått avbrutt av tre raske dunk. Jeg skvetter, mens en flokk rådyr studerer meg skeptisk på avstand.
Ei kråke kommer flygende, og over meg åpner den nebbet og synger «Yellow River», en gammel 70-talls klassiker av Christie. Vel, den synger egentlig ikke, men så fort den åpner nebbet kommer musikken, som om den har en høyttaler i magen.
Det føles helt naturlig og låta er jo helt fantastisk. Håper bare ikke Esther våkner av alt leven, folk som prater, tunge dunk og musikk, selv om hun også likte både den låta og mennesker som prata, før i tiden.
Uten å egentlig ha registrert at jeg løp ned stien mot havet, ligger stranda foran meg. Pusten er fortsatt kontrollert. På venstre hånd bærer jeg ei klokke med en tynn lenke i gull. Viserne nærmer seg fire.
Stranda ligger kledd i millioner av små, pillelignende steiner som setter seg fast mellom tærne. Omgivelsene er kjente, men likevel annerledes, en slags alternativ versjon av en strand hvor jeg har opplevd både festing og nakenbading i ungdommen, samt koselige familiebad med barna mine i voksen alder. Det finnes minner jeg liker godt, som gjør meg glad og det finnes minner som gjør Esther glad. Det er ikke de samme minnene.
I virkeligheten ligger Øyervika ved enden av innsjøen Øyeren, og det finnes ikke åpent hav eller en stor svart klippe ute ved odden. Allikevel står den foran meg nå. Den er minst hundre meter høy og ligner ei kråke med vingene felt inn mot kroppen. Fuglen lener seg skrått framover. På toppen vokser krokete trær, og røttene danner en formasjon som på avstand ligner kråkas nebb. Et hull gjennom klippas topp avslører fjærkreets øyne.
Snart står jeg på en stein ute i vannet ved kråkeklippas fot. Suget i magen er ubehagelig og jeg føler meg nesten vektløs. Sånn er det alltid rett før Esther våkner.
– Det hadde jo vært typisk! Alt du gjør går jo til helvete uansett, det er bare sånn det er. Vi veit det begge to. Skjønner ikke at du gidder prøve engang. Hva er det egentlig du tror du skal finne a? Hæ? Esther er våken.
Hun kommer når jeg er sårbar og svak. Dog får hun ikke min oppmerksomhet nå, jeg har viktigere ting å gjøre. Med påtatt selvsikkerhet klatrer jeg opp klippa. Hun mumler noe om hvor patetisk det er å prøve, det kommer aldri til å komme noe godt ut av det.
Snart faller en bloddråpe sakte ned mot bølgene som krangler heftig med klippa under meg. Jeg følger den en stund, men vender blikket oppover, og blodet på hendene og armene mine overrasker meg. Klippeveggen er som et rivjern, men det gjør ikke vondt. Det banker på døra igjen. Tre ganger. Eller, det høres ut som det banker på ei dør, men det er nok bare en innbilling.
Allikevel svarer jeg nesten «kom inn», da musikken avbryter meg. Min venn kråka er tilbake. Først synger den lavt og beskjedent, men øker i volum da den nærmer seg. «Yellow River is in my mind and in my eyes».
Jeg kunne sverga på at det igjen var noen som prata, kjente stemmer, men vanskelig å plassere. En slags lengsel skyller over meg. Det er noe med de stemmenene, de…
– Glem det. De der har du allerede rota bort, freser Esther.
Håp skremmer henne, så jeg fortsetter å klatre. Hun veit at om jeg kommer meg til toppen, vil uendelig kjærlighet omfavne meg. Så kraftig er den, at hun kanskje bare kryper tilbake til hulet hun kom i fra. Jo nærmere toppen jeg kommer, jo høyere og mer skjærende skriker hun.
– Hva driver du med? Tror du virkelig at de vil ha noe med deg å gjøre? DU? Du er feit, dum og inkompetent. En fattig stakkarslig jævel som ikke klarer å ta vare på deg selv, eller barna dine. DET er den du er! Sånne som deg klarer ikke ta ansvar, du har det ikke i deg. Skjønner du?
Det er ikke første gangen Esther påstår dette, og selvfølgelig er det bare løgn, men det gjør det ikke lettere å håndtere det.
– Du må slutte og prøve. Stikk på dass og stapp finger’n i halsen og syns synd på deg sjøl istedenfor, det er jo det du er god på.
Esther mister ofte kontrollen, og da spruter faenskap i alle former ut av den tannløse kjeften hennes.
Idet jeg kommer opp på toppen ved trærne og røttene som former kråkas nebb, går allting veldig fort. Tre figurer står foran meg da et dovent dunk for hver av dem, sender late vibrasjoner gjennom klippa. Så går de i oppløsning, lik aske i vinden, en for hver gang det banker på. Med dem forsvinner også alt håp om kjærlighet og glede.
Toppen på kråkeklippa ligger plutselig tørr som en ørken, trærne er ikke lenger kråkas nebb, men mer lik tørre fingre på et tornekledd skjelett. Lyd finnes ikke, ikke en bevegelse å se. Havets bølger står stille mot klippa.
Lyden av noe klissete og ekkelt kommer smygende. Esther’s bleikfeite kropp slepes ut av kroken og hun etterlater seg bløte spor som ei snegle. Det er lenge siden hun gikk oppreist som vanlige folk. Huden hennes ligger i folder på kroppen, som en delvis gjennomskinnelig sekk med kjøtt, fett, blod og avføring. Hun vasser rundt sin egen møkk, eter og spyr konstant. Hun bygger lager på lager av råtten mat og oppkast i hauger rundt seg. Det stinker brutalt. Jeg hater henne, men lar henne komme.
– Se der ja, hveser hun. DET VAR DET JEG SA! Hendene mot hodet blokkerer ikke lyden av stemmen hennes.
– Kan ikke du for en gang skyld bare la meg være i fred? Ber jeg, men vet at det aldri vil skje.
Nye vibrasjoner får småstein til å hoppe. Deretter gynger klippa sakte fram og tilbake før den faller ut mot siden. Esther tar mer og mer plass da vi faller, kanskje har hun rett? Hva forventa jeg egentlig å finne her oppe? Herregud, hvorfor må det alltid finnes håp?
Bølgene rører seg igjen og kommer nærmere med rasende fart. De vil slå meg halvt ihjel, før den fallende klippa knuser meg mot bunnen. Det er greit. Tenk å bare få hvile litt, slippe jage umulig kjærlighet. En pause fra for lite penger, for mye sprit, angst og dårlig samvittighet. En pause fra Esther.
Kroppen hennes skvulper rundt, hun klarer ikke kontrollere den. Det er ikke synd på henne. Vi ser på hverandre mens vi faller, hun trodde kanskje ikke jeg skulle gå så langt som jeg gjorde?
Lufta slås ut av meg da vi treffer vannet. Esther kastes rundt mens klippa trykker meg ned mot dypet. Stakkarslige klynk unnslipper de sprukne verkfylte leppene hennes, og redselen i henne fryder meg. Endelig lider hun også.
Idet mørket og roen legger seg over meg, skinner plutselig sola igjen. Utenfor min kontroll skytes kroppen opp av vannet og pusten trekkes i rein refleks. «Nei, ikke luft, ikke pust, det skal jo være over nå». Vannet lukker seg over meg på ny. Det er bare for en kort stund, og snart er jeg oppe nok en gang, mer luft fyller lungene.
Igjen svømmer jeg mot land mens Esther puster tungt, og sprer usammenhengende surmuling rundt seg. Hun er som vanlig offeret og alt er min feil.
Da stranda nærmer seg, står de tre skikkelsene fra toppen av klippa ved vannkanten og venter. De vinker og roper, – kom igjen mutter, hvor har du vært? Vi har leita etter deg.
At min eneste kjærlighet her i verden, barna mine, er innenfor rekkevidde igjen, liker søppelsekken i hodet mitt svært dårlig.
– Du var ikke hjemme, …, fortsetter gutta mine.
– …og noen har knust bordet på stua, det så skikkelig ille ut og …
– Hva har skjedd a? Fredrik er åpenbart bekymra for mamma’n sin.
De skal få svar på alt de lurer på, bare jeg kommer meg inn på land. Der skal vi holde rundt hverandre og aldri slippe taket. Hendene mine er ikke lenger blodige og såra er borte da stranda nærmer seg.
Et fat står på et lite trebord ute i vannet noen meter fra stranda og jeg nikker anerkjennende mot det, nesten som å hilse på en gammel venn. Det kommer nærmere og kjøkkenglasset som balanserer på brikka kan være fylt med eplejuice, men det er nok noe annet. Ved siden av glasset ligger tre piller, de ligner steinene på stranda.
– Det fatet…, hvisker Esther, – skal vi ikke gå litt nærmere? Bare smake litt?
Selv om nysgjerrigheten pirrer meg også, tvangsflytter jeg fokus tilbake til gutta på stranda. Fatet passeres og ignoreres.
– Elsker dere! Roper jeg mot gutta mine mens kråka er tilbake. «Put my guns down the war is won. Fill my glass high the time has come, I’m going back to the place that I love, yellow river.»
Etter å ha titta etter min flygende venn på himmelen, vendes blikket tilbake mot stranda og tre er blitt to. Anders, min eldste sønn og Robert, min mellomste, står bleike og våte på strandkanten med ene armen pekende ut i vannet bak meg. Deres øyne er uttrykksløse og blanke.
Negler skraper mot innsiden av hodet mitt og slimsekken kryper ut mot lyset. – Oi, dette var interessant, trøbbel igjen? Trodde du hadde full kontroll?
Blikket mitt ledes mot et grønt teppe flytende i vannskorpa. Det er selvsagt brukt til å pakke inn en menneskekropp… Herregud, hvorfor tenker jeg i det hele tatt i de baner?
Tyngden og formen på teppet overbeviser meg enda mer, og jeg drar det med inn mot land. Inne på stranda åpnes teppet som nå er fullt av brennmerker og hull. Det ryker lett og det lukter brent, til tross for at det er klissvåt.
Det første jeg ser under teppet er mitt bederva speilbilde. Bløt masse og blod trenger fram mellom sprekker i mitt svartbrente ansikte. Øynene lyser som om de ser satan selv. Refleksjonen min åpner så munnen og noen prater. Barnestemmer som går over i skrik da røyk strømmer ut av min forkullete kjeft. Igjen lyder tre dunk og versjonen av meg i teppet, erstattes med han som nettopp forsvant fra stranda. Fredrik, min yngste. Esther koser seg stort nå, for barnet mitt puster ikke.
Noe hugger til i underleppa da jeg begynner livredning. For første gang i dag føles fysisk smerte, og hva det et enn er som har bitt meg, blir det hengende fast. Igjen flyter blodet, denne gang ned haken og brystet. Jeg kaster meg bakover og en bit av leppa rives bort.
Liggende på rygg, ser jeg først nebbet og deretter et kråkehode komme til syne i Fredriks munn, han kramper og vrir hodet sakte mot meg. Fire øyne mot meg, Fredriks livløse brune, og under dem, ut av munnen, stirrer kråka på meg med med blanke, kullsvarte perler.
Skriket blir aldri virkelighet før jeg plutselig befinner meg i vannet igjen, nesten borte ved klippa. Robert og Anders står på strandkanten og peker på meg denne gangen. Fredrik reiser seg sakte ved siden av dem med kråkehodet hengende fra munnen. Snart peker han på meg også, samtidig som de begynner å messe lik ertende småbarn, – vi vil ikke ha deg, vi vil ikke ha deg.
– Visste jo det, Esther er opphisset, – du er ikke bra nok for dem lenger? Iskalde fingre stryker meg opp og ned nakken.
– Skjønner ikke hvorfor du fortsette å prøve, kjære deg? Vi har jo hverandre, ikke sant? Det er jo lettere å gi opp?
Kanskje hadde det vært lettere å gjøre som hun sa, men de står jo rett der borte. Det kan fortsatt gå.
Vannet er som lim, og svømmetakene seige og tunge. Da land endelig nærmer seg igjen, kommer en bølge fra ingensteds og drar meg tilbake ut i vannet igjen.
Ved siden av meg, flytende på en treplanke er fatet tilbake, men kjøkkenglasset og pillene er borte. Når jeg atter sprer armene for å ta nytt svømmetak, er kjøkkenglasset i hånda mi, det samme som sto på fatet for en stund siden. Det brenner overraskende til i munnen, en bittersøt smak av sprit og syre.
– Håper det smakte, Esther sitter ved min side og huden hennes omfavner meg som en blodigle sluker sitt bytte. Hun løfter glasset, skåler og drikker for å skylle ned pillene hun har tatt fra fatet.
– Ikke noe er som litt god gammel kråkedrikke, latteren får haka hennes til å skjelve som gele, mens brun væske renner fra lepper som minner om sprukne pølser.
En ny bølge trykker meg tilbake og hodet mitt slås mot klippa, som nå på et eller annet vis står oppreist igjen. Armene blør i mengder. Må svømme mot land. Kroppen min kastes mot klippa gang på gang.
Jeg vil rope til dem på stranda at det ikke er deres skyld, at de uansett ikke kunne ha gjort noe, men de fortsetter bare å rope det Esther veit smerter meg mest.
Noe knekker som en pinne, da jeg igjen krasjer mot klippas skarpe steinformasjoner. Snart synker jeg mot bunnen, sakte, mens armene gjør noen tafatte, krampeaktige forsøk på å få meg bort til gutta mine.
Klokka mi må ha hekta seg fast i klippeveggen og løsna. Snart stiger den mot overflaten og blir en lysende prikk på stjernehimmelen over min blivende grav.
Esther skriker og gråter om hverandre, hun blir mindre og mer gjennomskinnelig. Her og der sprekker huden hennes, og gørra renner ut som fra en bløt papirmatavfallspose. Forsøkene på å tette hullene med hendene mislykkes. Hun går i oppløsning og synker sakte sammen. Skrikene blir svakere og snart er bare gråten igjen. Også den er snart borte.
Ingenting rører seg nede på bunnen, og Christy synger svakt om den gule elva. Et sted langt borte bak musikken, roper noen om å ringe en ambulanse og at jeg ikke har puls. Snart er det flere stemmer. En sier at jeg har drukket noe, andre sier noe om å ha tatt piller. Kanskje er det ulende sirener som nærmer seg, men jeg er ikke sikker.
Foran meg, på en gammel svarthvitt-TV, flimrer bilder av barna mine. De leker sammen nede på hytta, i huset i Øyerstad og på campingtur. Sangen «mitt sommarlov», fyller ut latteren deres. De roper noe som ikke går å tolke, men det er noe fint, garantert.
Ingenting er deres skyld. Uansett hva som har skjedd, vil de elskes inn i evigheten.
Marianne, Esther og jeg
Mitt navn er Robert Baastad, jeg er tolv år og øyerbo. Kommer du kjørende langs riksveien fra Skjønnsund, ligger huset vårt på venstre side, midt imellom bensinstasjonen og butikken. Anders, storebroren min er seksten år og lillebror Fredrik er elleve.
Ok, dette er noe komplekst og høres kanskje teit ut. Jeg kan ikke mye om sånt, men mamma Marianne er besatt… Ja, egentlig tror jeg ikke på spøkelser, men mamma er ikke gal som noen hevder. Derfor er den eneste løsningen at noe ingen av oss forstår, kontrollerer henne. De sier mamma gjorde dette mot seg selv, at hun var for glad i flaska, eller andre dårlige ting. Det ikke er et rettferdig bilde av henne.
I dag er det altså et år siden vi var på advokatkontoret i Askim, hvor vi skulle velge mellom mamma og pappa. Ett år om fire timer og trettifire minutter. Den nøyaktige tiden husker jeg godt fra ei klokke i venterommet, den tikka høyt.
Etter mamma og pappa skilte seg for et par år siden, flytta vi sammen med mamma til det hvite huset, rett over veien for slakteriet i Skjønnsund. Der leide hun hele første etasjen. Vi var hos pappa annenhver helg. Barnevernet var stadig på besøk, og de diskuterte ofte høylytt med mamma.
Dråpen kom noen måneder før vi sto på advokatens parkett. Vi var hjemme i stua, da mamma satt i sofaen under et grønt ullpledd med en lighter. Hun fortalte at hun måtte avslutte dette nå, og at vi måtte skynde oss ut av huset. Noe med stemmen og blikket var annerledes. Hun var ikke seg selv, kanskje var det den andre som skinte gjennom?
Fredrik og jeg gjorde som hun sa. Med trøtte joggesko og jakker med hull i, gikk vi mot bøker og eventyr på biblioteket. Anders, storebror altså, gjorde det rette, han nekta å røre seg. Med ei bøtte vann satte han seg i sofaen ved siden av mamma og venta i tilfelle hun skulle bruke lighteren til noe hun ikke burde.
Hva som skjedde resten av den dagen er uklart, men broder måtte aldri bruke bøtta, og mutter var fortsatt i live da vi kom tilbake.
Helt ærlig, veit jeg ikke hva som skjedde seinere samme kvelden, men mutter, eller hvem det nå var, hadde åpenbart en plan B, og sikkert også en plan C. Vi hadde lagt oss som vanlig, men ble vekka på natta av noen som sa vi måtte få på oss klær. Først trodde vi de hadde kommet for å kjøre oss til skolen, men de var fra barnevernet, og mamma var sendt til sykehus.
Kort tid etter sto vi på advokatkontoret i Askim og skulle fortelle en fremmed om vi ville bo hos mamma eller pappa, i en sak som trolig allerede var avgjort.
Valget var som andre valg – hemmelig, så vi gikk inn en og en og ga våre stemmer. Ingen av oss ville såre mamma, men samtidig var det lettere for oss å bo hos pappa, og vi hadde tross alt de fleste av vennene våre i Øyerstad.
Selv om det ikke var lett, valgte Anders og jeg at vi ville bo hos fatter. Fredrik valgte det samme, men understreka at han ville bo der jeg og Anders bodde, det viktigste for han var at vi skulle være sammen.
Mamma kjørte oss hjem etter advokatbesøket i den gamle grå folkevogna. Jeg satt i forsetet sammen med Christy, en golden retriever oppkalt etter mammas favorittartist, og Fredrik og Anders satt i baksetet. Stemningen i bilen var dyster og mammas fingre skalv da hun fikla med radioen og bytta sang. Hun tente den ene siggen med den andre, mumla og småprata med noen som ikke var der. Det var sikkert den andre, eller «Esther» som mamma kalte henne i blant. En figur som fylte hjertet mitt med hat, uten at jeg visste noen ting om henne.
Jeg satt med ansiktet vendt mot passasjervinduet, og ville helst ikke se på mamma. Skammen var for stor. Plutselig skar en raspete hes stemme gjennom mumlingen, lik lyd klemt ut av en ballong, – du skulle ikke si noe. Se nå mister du barna dine også.
Stemmen kom så overraskende at jeg snudde meg mot mamma, for å se hvem den kom ifra. I mammas sete satt en annen person. Ikke egentlig en person, men en skikkelse, et slags monster som etterligna et menneske. En gjennomskinnelig ekkel skapning fylte setet og stirra mot meg, – bra valg Robert. Bra valg. Dere elsker jo henne ikke. Skapningens latter var kald og klissete.
Så, like raskt som den kom, var den borte igjen. Anders og Fredrik hadde tilsynelatende ikke merka noe. Mamma titta på meg med tårer i øynene. Forsto hun hva jeg hadde sett? Hun åpna munnen, men det kom ingen ord da hun tørka bort tårene.
– Dette skal gå bra Robert, dette skal gå bra, klemte hun fram til slutt og la en hånd på mitt kne. Hånda hennes var myk og varm.
Selv om det ikke kom uventa, må beskjeden fra advokaten ha knust hjertet hennes. Det eneste i livet som holdt henne oppe, hadde hun nå mista grepet om. Vi gikk i oppløsning framfor øynene hennes.
Kort tid etter advokatbesøket flytta vi til fatter i hjertet av Øyerstad, og besøkte mutter annenhver helg i Skjønnsund. Det var alltid hyggelig å komme dit, og det ble noen interessante minner av det.
En fredag fatter leverte oss var det mørkt i huset, og mutter fortalte hun hadde handla grillmat til hele helgen. Det skulle vise seg at hun ikke hadde betalt strømregninga, så vi fikk klare oss uten elektriske moderniteter. Da ble det grillings både til lunch og middag fredag, lørdag og søndag, til tross for at det sprutregna hele helgen.
Dette må ha vært tøft for mamma, men jeg husker også hvordan regnet hamra mot vinduene, mens vi kosa oss med brettspill, godis og mengder med stearinlys. Ja, og grilla sommerkoteletter.
Stort sett var det dog strøm i huset da vi kom på besøk, men da kunne det være mangel på annet. Ganske ofte var det skrantent i kassa og en gang måtte vi ty til en reserveløsning for å kjøpe lørdagsgodt, et Norgesglass med tiøringer. Fryktelig mange tiøringer var klemt ned i glasset vi bar med oss til Shell-stasjonen på torget i Skjønnsund.
Fjortisene i kassa var ikke like begeistra for Norgesglasset og nekta å ta imot pengene. Det skulle ta dem flere dager bare å telle alt, og de hadde ikke engang plass i kassa forklarte de. Skuffa kom vi hjem igjen til mamma uten søtsaker og et Norgesglass som veide ekstra mye på veien tilbake. Mutter hadde sikkert tatt et glass vin eller tre, men det stoppet henne ikke.
Mamma var lei seg mange ganger, av og til var hun også glad. Sint så vi henne ikke ofte, men nå var hun fly forbanna. Hun storma ut i folkevogna som nesten spant i grusen ute på parkeringsplassen, og suste av gårde inn i en vegg av tåke. Etter et par kraftige tordenskrall med tilhørende lyn- og lydeffekter, kom hun tilbake med den største godteriposen vi noen gang hadde sett og et triumferende smil, – gutta mine skal ha lør- dagsgodt! Det hadde de bak kassa på Shell også skjønt.
Uansett fine stunder, gikk det meste nedover til tross for at mange ville henne vel. Ingen forsto nok helt hva hun kjempa mot, og hvor langt hun var villig til å gå for å for å få slutt på det.
En av mutterns kompiser var en gammel sjømann med forkjærlighet for Old Crow Bourbon Whisky han kjøpte billig da han var ute og reiste. Jeg kunne ikke stort om brennevin, men husker fortsatt kråka på etiketten og lukta som spredde seg i stua da kjøkkenglassene ble fylt opp. Han kom ikke så ofte når vi var der, men av og til klarte han vel ikke holde seg unna. Da banket det tre ganger på ytterdøra før han ropte; – kråka er hjemme igjen! Kraaaa kraaaa, et ritual vi fort lærte oss å ikke like.
Esther likte kråkemannen og hun tok imot han med åpne armer. Mutter gjorde som Esther sa.
Vi likte ikke at han kom, for han la alltid en demper på den gode stemninga, og mamma var nå opptatt resten av kvelden. Etter kråka hadde satt sine spor på dem begge og antenner for sosialt samspill og høflighet var klippa, hørte vi han si at han likte seg best når vi ikke var der også.
Vi satt i klasserommet og Alvhilde predika om Gud og Jesus og sånt, da telefonen på veggen i klasserommet ringte. Frøken fatta seg kort, tonen var dempa.
Hun ba oss så åpne boka på side 104 og lese ut kapittelet.
– Robert, vil du bli med meg en tur? Alvhilde så fokusert ut.
– Hæ? Jeg? Skjer a?
– Det er noe vi må prate om, kom med meg. Framme ved døra snudde hun seg mot Kjell og sa, – kanskje du vil bli med også?
Kjell og jeg hadde vært bestevenner siden siden vi spiste sand i barnehagen, og nå begynte jeg å lure. Hvorfor måtte han være med?
Vi gikk inn på rommet der Lars Magnus hadde spesialundervisning, og satte oss rundt et bord. Hun helte opp et glass vann som hun rakte mot meg, men jeg takka nei. Kjell og jeg titta på hverandre, deretter på henne, – skjer a?
– Det er moren din Robert, hun er på sykehus, og pappa’n din kommer og henter deg og lillebroren din. Kort tid etter banket det på døra, og rektor Bergstein kom med Fredrik som fortsatt var uvitende.
Regnet hamrer mot rutene på den gamle eskorten da vi passerer Solberg Camping på vei til Fredrikstad sykehus. Fatter, Fredrik og jeg sitter i stillhet, ingen Kim Larsen eller Nazareth på kassettspilleren i dag. Pappa har ikke sagt mye, men vi veit at vi skal si farvel til mamma.
Vi møtes av en lege ved ankomst sykehuset og han viser oss veien til mammas rom. I korridoren svever kjente toner fra et rom lenger inn, Yellow River. Det er mammas sang.
Vel inne på rommet står en liten kassettspiller ved siden av senga blant maskiner som piper og blinker. En sykepleier står ved fotenden og ser på meg med et vennlig sympatiserende blikk.
Tante og onkel står ved senga med foldede hender og ber alt de kan, leppene deres rører seg og de titter ned. Så slutter de samtidig og ser på meg med smil og gråt. Broder er også der sammen med mormor, de er alle grå som den umalte gipsveggen lengst inn i rommet.
I senga ligger en kropp på hvitt laken med slanger inn i armer, nese og munn. Bandasjene på bein og armer har mørke røde flekker, og kuttet i leppa må være sydd med minst fem sting. Hun hadde visst prøvd å tilkalle hjelp og ramla framover gjennom glassbordet på stua. Kråkemannen fant henne liggende på gulvet blant treflis og glassplinter, blodig og bevisstløs.
Skikkelsen i sykehussenga er bleik, nesten gjennomskinnelig og feit i huden, som om hun har bodd under en stein i tusen år. Ansiktet og kroppen er så oppblåst at man nesten ikke ser øynene, og det kan eksplodere når som helst.
Det der er ikke min mamma. Det er henne, Esther! Den forbannede tingen har tatt min mamma! Frustrasjon, skrekk og sorg snurrer rundt i meg som en virvelvind. Jeg vil rope til dem at det ikke er henne, det er Esther, et monster, en demon, men det kommer ikke en lyd.
– Dere kan si farvel nå, sykepleierens stemme er mild og hun ser på meg og Fredrik, – dere kanskje vil gi henne en klem? Eller et kyss?
Jeg legger en hånd på bedragerens arm, den er så kald at jeg skvetter og rykker til meg hånda.
– Du kanskje vil si noe til mamma’n din?
– Det er ikke mamma’n min, vil jeg si, men lar være.
Min snille og fine mamma er borte, og figuren som nå later som den er henne, er en demon.
Alle ser på meg og forventer at jeg skal si jeg elsker mamma’n min. Kysse henne farvel. Det går ikke. En gulbrun tyktflytende væske fyller en slange som kommer fra et hull i magen hennes.
– Robert? Du må si farvel nå, det er ikke mye tid igjen, også storebror ber meg pent.
Jeg vil ikke fremstå som usympatisk eller slem, så jeg lukker øynene og bøyer meg ned for å gi henne en siste klem eller kyss… eller noe.
Senga skjelver under vekta av meg mot den, jeg vil ikke røre det som ligger der. Det har tatt fra meg min mamma, og nå det få et kyss? Av meg? Det fortjener ingenting, det fortjener ikke røres av noen!
I et mikrosekund kjennes huden mot leppene, og oppkast velter opp i meg. En vase med blomster raser i gulvet da jeg rykker meg bort fra senga, løper ut av rommet, gjennom korridoren, ned trappa og ut av sykehuset. Flere ganger trykkes oppkast tilbake lik bølger mot en strand, og snart varmer den nyankomne ettermiddagssola min skjelvende kropp utenfor sykehuset.
Ikke lenge etter kommer pappa gående gjennom resepsjonen, og snart står han med meg på ei steintrapp kledd i gule eikeløv. Ingen sier noe. Etter en stund ser jeg at han holder noe i hånda. Han ser at jeg ser på det. Hendene som rekker meg mammas gullklokke, har fortsatt lakkflekker og lukter svakt av lynol.
– De ville du skulle få denne, som et minne. Han legger den i hånda mi, den veier nesten ingenting.
Ei kråke lander lydløst på et rekkverk litt lenger bort, setter hodet på skrå og åpner nebbet. Samtidig parkerer en bil nederst ved enden av trappa, en dør åpner seg og en gammel herremann stiger ut, de spiller Yellow River på radioen i bilen. Minuttviseren på klokka gjør et hopp mot neste minutt. Det lukter godt da noen griller i nærheten, mens lysene i resepsjonen blinker til som ved et kort strømbrudd. I grusen, blant sneiper, tyggiser og løv, ligger en tiøring som jeg plukker opp mens en hund bjeffer et sted lenger bort. Det kan være en golden retriever.
Med mynten i ene hånda og ei gullklokke i den andre, er mamma her igjen, og nå kommer også tårene.
– Hva… hvor mye er egentlig klokka?
– Halv fem, svarer pappa.
– Akkurat?
– Nja, fire over halv, for å være nøyaktig.
På ei hvit urskive hviler viserne på 16.34, og jeg venter lenge for å se om langviseren hopper videre. Det gjør den ikke. Mammas klokke har stoppa sammen med henne.
Fatter legger en arm rundt meg, og vi går mot resepsjonen for å møte de andre. Kanskje er det mammas kropp som ligger i senga nå, så vi kan gi henne et verdig farvel? Min mamma og ikke faenskapet som fordømte henne.
Les originalversjonen av novella i boka 3 steiner til nøkken – 7 historier om Robert Baastads liv og død.
3 STEINER TIL NØKKEN
Kjells debutbok er samling overnaturlige historier hvor vi følger Robert Baastad under hans oppvekst i bygda Øyerstad i Indre Østfold. Historiene er hans liv, og hans død. 3 steiner til nøkken er mørk og dyster, men også full av humor, latter, litt lys og noe håp.